Evaluering av det lovbaserte legefordelingssystemet i Norge i perioden 1999 til 2013

Sammanfattning: Formål:Hensikten med studien er å undersøke hvilken effekt det lovbaserte legefordelingssystemet, som var aktivt i Norge fra 1.1.1999 til 30.6.2013, har hatt, og hvordan ordningen har påvirket utviklingen i legestillinger i primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten i Norge. Studien kan gi myndighetene et bedre kunnskapsgrunnlag om statlig regulering av legestillinger. Metode: Forskningsspørsmålene er i hovedsak belyst gjennom kvantitative deskriptive analyser av registerdata og tilgjengelig statistikk. Saksdokumenter og vedtak om tildeling av legestillinger er gjennomgått, og det er gjennomført en kvalitativ analyse av bakgrunnsdokumentene ved innføringen av ordningen. Den teoretiske rammen for studien er folkehelsearbeid, organisasjonsteori og resultatkjeden som et styringsverktøy ved gjennomføring av evalueringer. Resultat: Studienviser at nye legestillinger i primærhelsetjenesten har vært prioritert i hele perioden. Dette kan ha bidratt til å redusere sosiale ulikheter i helse. Antall ubesatte legestillinger er i perioden 1.1.1999 til 30.6.2013 redusert til under 1% av alle legestillinger, både i primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. I samme periode økte antall utdanningsstillinger for leger i spesialisering med 36%. I alt 54% av alle nye legestillinger i spesialisthelsetjenesten er gitt innen nasjonale satsningsområder og prioriterte spesialiteter. Av de nordiske landene har Norge hatt høyest økningen i legedekning pr 1000 innbyggere i allmennlegetjenesten. Konklusjon: Studien viser at den statligereguleringenav nye legestillinger har hatt en effekt, og at et målrettet reguleringssystem kan være et godt administrativt virkemiddel for nasjonal legefordeling og geografisk fordeling av leger. God forankring og bred deltaking er suksesskriterier.